Uncategorized

Og festningen hadde ni tårn

Innimellom et hav av  stort sett velskrevne og ikke minst gode bøker, kan man plutselig være så heldig at en snubler over en ekstra sjelden skatt. En som skiller seg ut litt i mengden, og som man blir gående rundt å tenke på lenge eter at man har lest den siste siden og satt boka på plass i bokhylla igjen. Denne boken er en slik en.

Og festningen hadde ni tårn

Qais Akbar Omar er noe så sjeldent som en afghaner som har skrevet en selvbiografisk fortelling, der vi får et unikt innblikk i hvordan det har vert å vokse opp i et land som en gang var så vakkert, så unikt og så rikt på måter som vi i vestlige og ikke minst fredelige land har vanskelig for å fatte. 

En gang i tiden var det fred i Afghanistan. Folk flest var tilfredse, lykkelige, gjestfrie. Livet var godt, sosialt og trygt. Quais husker den tidlige barndommen som fredfull og lykkelig, nærmest paradisisk. 

«Vi har ingen fotografier. Det var for farlig å ha dem liggende i Taliban-perioden, så vi tilintetgjorde dem. Men klare og tydelige er fortsatt de mentale bildene av tilværelsen slik den var før alt håp flyktet fra Afghanistan. 

Mor har det korte skjørtet på. Hun sitter på kontoret sitt i en bank og tar seg av en lang kø av kunder. Hun er respektert for sine bankkunnskaper og sin evne til å løse folks problemer. 

Far ser ut som en filmstjerne der han kjører motorsykkel gjennom Kabul sentrum i slengbukse. Av og til spenner han meg fast til ryggen med et stramt belte. Det lange håret hans pisker  i vinden når vi kjører av sted. Når han legger seg kraftig over i skarpe svinger, stryker knepuckene asfalten så gnistene spruter. Neste dag forteller jeg klassekameratene om dette, og da blir de misunnelige.

En av onklene mine drar på forretningsreiser til utlandet og går kledd i siste mote når han kommer tilbake. De andre onklene og tantene studerer ved universitetet i Kabul. Alle går i siste mote».

Så starter borgerkrigen, og vi følger Qais og familien hans gjennom krigens strabaser. Det blir en dramatisk tid, familien splittes, sår oppstår som aldri helt vil gro. Noen har uttalt om Khaled Hosseinis bøker (drageløperen, Tusen strålende soler, Og fjellene ga gjenlyd) at de er av typen som blir i hjertet, man husker historiene fordi de er så kraftfulle, hjerteskjærende og betagende. Omars historie er for meg en som fester seg enda mer, fordi det er ikke fiksjon; det er selvopplevd av forfatteren. 

Jeg er takknemlig for å ha fått et innblikk i Afghansk historie sett fra et menneskelig og afghansk perspektiv. Det var så mye som jeg ikke visste om dette landet, jeg som så mange andre vestlige har jo kun sett og hørt det som media viser, og der ser vi dessverre som oftest kun det negative. 

Forfatteren klarer på en egen måte å formidle både det fine han har opplevd, og det såre, og jeg kan ikke si annet enn at jeg ble veldig engasjert i handlingen. 

Hvis jeg skulle ha plukket ut et utvalg av bøker som alle burde lese i løpet av livet, så ville denne ha stått på listen. Jeg slenger med litt snikreklame her også (siden det er min blogg lizzm) og røper at dette er min bok-anbefaling for oktober på Norli Handelshuset og jeg oppfordrer alle til å kjøpe denne. Jeg kan anbefale den på det varmeste, uten reservasjoner!

God lesning!

– Laila Kristin-

 

 

Advertisements

2 thoughts on “Og festningen hadde ni tårn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s