I år har jeg satt meg et mål om å lese 52 bøker. En i uka, et tall som burde være overkommelig. Så langt ligger jeg greit an, tre bøker foran skjema – puh! Som i fjor er målet i år å fortsette å utvide horisonten litt, nærmere bestemt lese mer krim. Det har så langt vert den sjangeren jeg har vert dårligst på, og det er litt flaut å ikke kunne komme med noen skikkelig solide tips til krimelskere som ganske ofte er innom butikken. Jeg har enda ikke lest hverken Nesbø eller Staalesen. Eller noen av de andre store norske krimforfatterne. Det er litt pinlig, men jeg jobber meg mot det, på tro og ære!
Her er de siste bøkene jeg har pløyd meg gjennom:
Jeg startet jo året med å lese alle Yrsa Sigurdardottir sine bøker om Huldar og Freyja. Desverre så ligger vi en bok på etterskudd her til lands, så jeg håper på at de skynder seg som fy med å få oversatt fjorårets bok. I mellomtiden så måtte jeg finne noe annet som kunne fenge og da falt valget på M.J. Arlidge sin serie om Helen Grace. Det er en god stund siden jeg leste den første boken i serien, men husket at jeg syntes den var ok. Såpass at jeg ville prøve meg på den neste. Jeg kan ikke si at noen av bøkene får full score på skalaen, men de er slett ikke verst. Som er tilfelle med mange forfattere så blir historiene bedre for hver bok. Jeg synes i alle fall at det er et lite kvalitets hopp fra bok en til bok fire og fem.
Arlidge har rukket å bli et kjent navn i Storbritannia og bøkene har alle vert både kritikerroste og bestselgere. Arlidge har bakgrunn fra TV, deriblant har han jobbet i BBC. Vi følger etterforsker Helen Grace i Arlidges bøker. Grace har en uvanlig fortid, noe som gir henne både fordeler og ulemper i jobben. Hun drives av indre demoner og hun er utrettelig i sin jakt på seriemordere i Southampton politidistrikt. Grace er en interessant karakter å følge og plottene er gode. Jeg synes historiene for det meste er troverdige, på den negative siden så føler jeg at Helens historie kan mangle noe troverdighet i forhold til de ferdighetene hun innehar. Hun skal liksom ha en overjordisk god intuisjon når det gjelder å fange mordere, uten at hun har noen særlig utdannelse i hverken profilering eller psykologi. Jeg ville likt å se at forfatteren bygget opp hennes troverdighet litt bedre. Hun er også litt vel dyster og fucked up noen ganger. Greit, hun har hatt et hardt liv, men det blir litt oppbrukt. I tillegg så kan det nevnes at Southampton tillegges en helt usannsynlig høy drapsrate etterhvert. Alt i alt så liker jeg uansett bøkene, og når jeg først hadde lest nummer to, så gikk det slag i slag med resten.
Som en liten godbit innimellom drapsbølgene koste jeg meg med en kjærkommen overraskelse: Truls til Fjells
JA! Det er litt vanskelig å være objektiv når det gjelder denne boken. Jeg digger Truls Svendsen. Cecilie Skog er RÅ. Og det er en fryd for sjela å se disse to på tur. Storkoste meg med tv serien, boka var like bra om ikke bedre (boka er jo alltid best…). Svendsen gikk jo over Grønland for noen år tilbake. Dette ble også dokumentert både på kamera og i bokform. Etter turen, som var nokså strabasiøs på flere måter for en lett utrent, lett overvektig sofagris, så mente Cecilie Skog at nå var han bitt av basillen, han kom til å ville gjøre noe lignende igjen. Truls på sin side mente at Cecilie var en elendig menneskekjenner, aldri i livet om han skulle utsette seg for noe sånt igjen. Heldigvis kom eventyrtrangen snikende på nytt. Cecilie fikk rett og Truls måtte krype til korset og høre om hun hadde et forslag til et nytt prosjekt. Jakten på mestringsfølelsen var på ny i gang, flaks for alle oss andre som på en måte fikk bli med på turen. Dog sittende godt plassert i sofaen, langt fra trusselen om høydesyke og gule avføringsposer. Elsket boken, det eneste minuset er at den burde ha vert tjukkere.
De to skuffelsene så langt i år det er Brown og Egeland. Jeg gledet meg til begge to, jeg var ikke så begeistret for Egelands forrige bok, djevelmasken. Den ble litt sær og langdryg rett og slett. Men jeg likte desto bedre den 13 disippel. Browns Inferno falt i smak, så ja, man hadde forhåpninger til revansje og en ny hit. Jeg ble aldri helt oppslukt av noen av historiene. De ble begge litt sånn meh. Grei, men ikke veldig engasjerende. Lasaruseffekten hadde også en skikkelig antiklimaktisk slutt som trakk ytterligere ned. Liten note to self: ikke lurt å lese Brown og Egeland såpass tett oppi hverandre, for nå greier jeg ikke å skille historiene fra hverandre uten å oppfriske hukommelsen. Kan nok være lurt å ta noen andre bøker mellom…
Siden min elskede ferietur til Island har jeg vert litt over gjennomsnittet interessert i islandsk litteratur. Litt over gjennomsnittet interessert i Island generelt egentlig. Island har jo et veldig høyt antall forfattere i forhold til innbyggertall. Noen av disse har utmerket seg internasjonalt. For en tre-fire år siden så slo Karitas bøkene veldig gjennom og jeg husker at vi hadde mye etterspørsel etter bøkene. Jeg kom aldri så langt at jeg leste de, men nå, takket være min milde besettelse av alt islandsk har jeg endelig kommet gjennom den første boken.
Karitas er rett og slett en vakker roman. Den er unik. Kristin Marja Baldursdottir har en helt særegen måte å skrive på. Vi følger Karitas fra hun er en ung pike, til hun er gift kvinne med barn. Hun er en handlekraftig sjel som strever med å balansere lidenskap, plikt og kjærlighet. Karitas er kunstner av sjel og yrke, noe som var en utfordring om man var kvinne og født på begynnelsen av 1900 – tallet. Jeg gleder meg til å ta fatt på bok nummer to, Kaos på lerret. Krysser fingre og tær for at den holder samme kvalitet. Liker man historiske romaner og historier om kvinners skjebner så kommer Karitas garantert til å fenge.
Skriblekroken 